Dag-Askild Bleka - Guds veier – og mine

Katalogene hadde mye å by på, og siden jeg lett lar meg begeistre av nesten hvilket som helst fagområde, var det neimen ikke enkelt å velge. Da var det godt at det i alle fall var to studier jeg slapp å vurdere: Jeg har aldri kunnet fordra tanken på å skjære i folk, så medisinstudiet var veldig utelukket. Og siden jeg antagelig var verdens mest beskjedne fyr, kunne jeg heller ikke bli lærer. Good. To færre yrker å velge mellom.

Det ble til at jeg startet med et årsstudium i journalistikk, før jeg med fynd og klem gikk løs på et økonomistudium. Men da var det at problemene dukket opp. Helt uten forvarsel. Jeg mistrivdes nemlig så sterkt at jeg til slutt fikk brekninger av å sitte på lesesalen og bla i pensumbøkene. Dermed sluttet jeg på skolen. Det er i seg selv neppe noen unik erfaring, men for en som alltid hadde kost seg med skolearbeid og elsket å fordype seg i faglitteratur, var dette en solid nedtur. Selvfølelsen fikk en knekk, og jeg måtte stille meg selv noen veldig grunnleggende spørsmål om hvor veien skulle gå videre. Var jeg i det hele tatt i stand til å få meg en skikkelig utdannelse? Hva i all verden skulle jeg jobbe med? Dugde jeg til noe som helst? Jeg følge meg temmelig mislykket.

Midt i all denne selvransakelsen kom det et høyst uventet spørsmål fra gamle rektor Skotte på Vestborg videregående – en av Misjonssambandets internatskoler. Han lurte på om jeg kunne tenke meg et årsvikariat som lærer. Jeg humret for meg selv og lurte på hvilken smarting som hadde lansert denne helt vanvittige ideen for gamle Skotte. Jeg kunne jo selvfølgelig ikke bli lærer, siden jeg var en beskjeden pusling som aldri våget å si noe når det var flere enn to-tre som hørte på…

Men ettersom jeg nettopp hadde avbrutt et studium og kavet rundt i tåkeheimen uten peiling på hvilken retning livet burde ta, tenkte jeg i mitt stille sinn at kanskje det er min himmelske Far som her er ute og antyder en farbar vei videre. Og sant å si: Det var snakk om et vikariat – ikke noe livslangt ekteskap. Ble det en dundrende fiasko, kunne jeg jo bare avslutte den gryende lærerkarrieren etter dette ene året. Og det var tross alt ikke min idé med denne jobben, så ansvaret hvilte absolutt tyngst på de som spurte meg. Etter et par konsultasjoner med min kloke mor, dristet jeg meg til å takke ja til vikariatet.

Jeg hadde ikke vært på Vestborg mer enn 14 dager før jeg skjønte at dette var drømmejobben. Jeg trivdes sammen med elevene, jeg trivdes med å undervise, jeg trivdes i kollegiet og jeg trivdes med å få være med i et flott kristent ungdomsarbeid. I det hele tatt: Det var stas fra ende til annen. Tenk det. Drømmejobben var å være lærer – ett av de to yrkene jeg var helt sikker på at jeg ikke skulle velge...

Etter hvert tok jeg mer utdannelse (inkludert et par år med økonomifag!), slik at jeg kunne bli lærer på ordentlig. Hele tiden senere har jeg vært lærer og skoleadministrator i kristne utdanningsinstitusjoner, og er lykkelig for å få ha en så meningsfull, trivelig og inspirerende arbeidssituasjon.

Det interessante er at dersom jeg ikke hadde mistrivdes så sterkt i økonomistudiet at jeg sluttet, hadde jeg garantert ikke takket ja til vikariatet som lærer og fått muligheten til å oppdage dette fantastiske yrket – da hadde jeg heller fullført studiet og fått meg en snasen økonomijobb i et eller annet firma. Og for all del: Jeg ser ikke bort fra at jeg kunne fått et godt liv på den måten også. Men jeg har problemer med å tro at det hadde vært like stas for meg som å jobbe i skolen.

Det som var et mislykket studieår og opplevdes som et solid personlig nederlag, ble i neste omgang inngangsporten til et yrke som har gitt meg langt mer glede og langt større velsignelse enn jeg trodde det var mulig å få i yrkessammenheng.

For meg har det vært naturlig å se det slik at det var min himmelske Far som på denne måten ledet meg til oppgaver som jeg selv ikke hadde tenkt på, men som han hadde forberedt meg for og ønsket at jeg skulle gå inn i. Og i ettertid ser jeg hvor godt resultatet ble, selv om veien opplevdes bratt og kronglete en periode.

Og når sant skal sies: Veien har nok av og til vært bratt og kronglete senere også. Men jo lenger jeg lever, desto flere erfaringer får jeg av Guds omsorg, Guds ledelse og Guds velsignelse. Det betyr ikke at livet mitt er en harmonisk og formfullendt helhet der jeg ser Guds godhet i alt jeg opplever. Men jeg hviler i bevisstheten om at “alt tjener til det gode for dem som elsker Gud” (Rom 8,28). Ikke fordi min kjærlighet til Gud er så mye å skryte av, men fordi Guds kjærlighet til meg slår alle tenkelige rekorder. Det har han fortalt meg i Bibelens mange bøker, og det viser han meg i mitt daglige liv.

Så kan vi av og til erfare sannheten – både på godt og på vondt – i Guds tale gjennom profeten Jesaja: “For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.” (Jes 55,8-9.) Og gjennom profeten Jeremia blir han enda mer konkret om innholdet i de tankene han har om oss: “For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.” (Jer 29,11.) Hva i all verden skulle kunne måle seg med et liv under Guds ledelse og i hans omsorg?!