Frida Moldekleiv- Det viktigste er ikke at jeg tenker på Jesus, men at Han tenker på meg

Høsten 2010 hadde jeg et tungt og travelt halvår. Morfaren min døde, det hopet seg opp på skolen, jeg visste ikke hva Gud ville bruke livet mitt til og følte at alt var litt meningsløst og tomt. Livet føltes rett og slett låst, og jeg kom meg ikke videre. Da jeg stod opp på morgenen kunne jeg kjenne at jeg var sliten og lei før dagen var begynt. Og når jeg la meg om kvelden, så kom bekymringene om hvordan jeg skulle klare dagen i morgen.  Livet var et strev, og det var mye jeg ikke orket å gjøre. Det var slitsomt å gå i Salem så jeg unngikk det. Jeg kjente meg usosial, kjedelig og utilstrekkelig på alle plan.

Jeg hadde mye å gjøre på skolen så når jeg kom hjem etter en lang lesedag, var det vanskelig å sette seg ned for å lese i Bibelen. Samtidig fikk jeg oppleve at Gud var nær, selv om det føltes tungt og trått i kristenlivet. Det handlet ikke om meg eller det jeg fikk til i det hele tatt, alt var fra Gud. Jeg levde veldig på et vers gjennom denne høsten.  Verset er fra Salme 139 vers 17 og 18;

Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! Skulle jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp og er enda hos deg!

Det var en periode jeg våknet opp og dette var det første jeg tenkte på: Jeg våknet opp og var enda hos Gud. Jeg var fortsatt Hans barn, selv om jeg kjente at jeg ikke fikk gjort det jeg skulle, vært den jeg skulle, eller lest det jeg skulle. Rett og slett det at jeg ikke strakk til, gjorde at det ble så stort at Gud ville ha noe med meg å gjøre. Jeg fikk være Hans uansett hva som skjedde i livet mitt. Jeg fikk være Hans barn, Hans brud og hvile hos Han til tross for hvem jeg var eller hva jeg gjorde.

En klok bibelskolelærer sa til meg en gang ”Frida, hva vet vel du om hva som skal til for å bevare deg trygt hjem til himmelen?” Man skulle jo tro at i perioder der man leste mye i Bibelen, gikk på masse møter, hadde mange tjenester, ba masse og var rett og slett en ”super-kristen”, at det var da man kjente at Gud var nær. Det kan jo også godt hende, for alt dette er jo veldig bra! Men jeg tror at også i tunge perioder, der Gud på en måte kjennes fjern, og kristenlivet er litt trått, så kan det være motsatt. Man kan be desto mer, søke Gud i stillheten desto mer, og oppleve Hans nærhet på et annet plan uavhengig av min innsats.

Jeg kunne sitte alene i sofaen hjemme kveld etter kveld. Kanskje Bibelen var oppslått, kanskje jeg bare hørte på en sang, eller kanskje jeg rett og slett bare satt der.  Jeg var ofte bare så sliten at jeg verken orket å si noe særlig eller egentlig tenke på noe som helst. Likevel var Gud der i stillheten. Det var nåde for meg, Han ville ha noe med meg å gjøre, uten at jeg måtte streve. Som det står i Salme 41: 18: Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg. Du er min hjelp og min frelser! Min Gud, dryg ikke!

Selv om jeg ikke gang orker å tenke på Jesus, så tenker han på meg.  Det viktigste er ikke at jeg tenker på Jesus, men at Han tenker på meg. Som røveren på korset fikk oppleve da han ba Jesus tenke på seg, så fikk han bekreftelsen på at han skulle få komme hjem til himmelen. (Lukas 24: 42-43)

Jeg tror at vi alltid har lyst til å ha det på topp, være glad og fornøyd og ha alt som trengs. Men det å oppleve vonde perioder i livet, har for meg ofte vært gode perioder med Gud, og jeg har fått bli bedre kjent med Han. Når jeg er midt oppi det hele, så kan jeg være veldig sint på Gud, rope ut til han, ikke helt forstå hans vei eller plan, og så ser jeg likevel etterpå at Gud var så nær. Han holdt meg fast, han tenkte på meg, han elsket meg og ville meg bare det beste. Og svaret på det spørsmålet jeg fikk av bibelskolelæreren min blir: Det som fører meg trygt hjem til himmelen er det beste for meg, uansett om det i seg selv kanskje ikke virker så flott eller kjennes så godt. Medgang er rett og slett det som bringer meg nærmere Gud, selv om det i våre øyne kan virke som motgang. ”Alle Herrens stier er miskunn og trofasthet mot dem som holder hans vitnesbyrd”.(Salme 25.10)

Tilslutt vil jeg ta med en setning fra sangen ”Stor er din trofasthet”:

 Styrke for dagen og håp for i morgen.

Det er dette jeg får hvile i. Selv om det ikke føles sånn, så gir Gud akkurat det jeg trenger for dagen i dag. Han er med meg, Han har lyst til å holde meg fast, Han elsker meg og vil ha meg hjem til himmelen. Det er også håp for i morgen, både i et evighetsperspektiv med himmelen i vente, og håp for i morgen. Gud vil være der da også, gi meg det jeg trenger da også, elske meg i morgen også, tilgi meg i morgen også og ikke minst bevare meg i morgen også. Dette får jeg hvile i, - at det er nok det som Jesus gjorde for meg, og for deg, Han har gjort alt for oss.

”For jeg vil styrke den trette sjel, og hver sjel som sulter vil jeg mette. Ved dette våknet jeg og så meg om, og jeg fant at min søvn hadde vært god. ” Jer 31.26

”Fra det fjerne har Herren åpenbaret seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved. ” Jer 31.3